Idag var familien min og eg på verdspremieren til Jon Fosse sitt stykke ved teateret i Bergen. Stykket er tingingsverk for Festspela og er tittulert “Eg er vinden.” Om du er i Bergen under Festspela, få med deg dette:
To små menn i det store altet
-EG ER VINDEN speler seg ut i ein tenkt og så vidt illudert båt, og handlingane er også tenkte, og skal ikkje utførast, men illuderast. Slik lyder den utfordrende sceneanvisningen i det rykende ferske manuskriptet fra Fosses penn, som Eirik Stubø iscenesetter for Festspillene i Bergen.
I EG ER VINDEN vender Fosse tilbake til et kjernemotiv i sitt forfatterskap: to venner som til et visst punkt har fulgt hverandre meget tett, men som går hver sin vei. Den ene har flyttet eller gått bort, den andre sitter igjen og minnes. I dette stykket, som i flere av Fosses tidligere verk, kommer den ene tilbake. Eller gjør han nå egentlig det?
—————————————————————————————————-
Anbefalt!
Nokre av familiemedlemmene mine karakteriserte dramaet det som ei “angstfull oppleving”, avdi presentasjon en på scena, og teksten i seg sjølv, var så sterk. Men, dog, ei angstfull oppleving på ein god måte.
Stykket bestod i det heile av ein dialog mellom “han eine” og “den andre”. Det var med andre ord kun to personar på scena heile tida. Einaste av effektar var lys og små endringar i stemmeleiet. Me hadde kongeutsikt frå balkongen, noko som gjorde presentasjonen endå meir fullverdig. Tolkinga og det at ein så til dei grader må lesa mellom linjene, var unikt.
Noreg skal vera glade og stolte over å ha Jon Fosse som dramatikar og forfattar. Dessutan er han frå Strandebarm, og alle veit at Strandebarm er i Hardanger. Og alle veit at eg er halvt kvemming (Kvam kommune). Og alle veit at det er konge.
Feirer idag med appelsinjuice at me har fått oss ny leiligheit i byn. Etter voldsom leiting, og i nokre tilfelle agressive visningar, vart me særs glade då huseigar valte å gje leiligheita til oss. Kvalitet, veit de. Vossakvalitet.
Wow, it´s almost been a month since i last posted an entry, and you know what, that´s quite a long time. In fact, it´s about 2.592.000 seconds. Ha-ha.. Hollahh! Anyways, haven´t been doing anything special lately, and the past four weeks have gone by so incredibly fast. I´ve been in Voss for the holiday, working at Vossa jazz, hung out with my family and of course done some partying with my friends. Summa summarum: A great pair of 2 weeks.
- Det finnes tusen måter å være en familie på i 2007, sier prosjektleder Thale Persen. Derfor har hun og produsent Gisle Halvorsen funnet sju svært ulike, men tydelige familier.
“Familien” (The Family) is a new show on NRK and the reason behind this post, is that it´s my cousin, Thale Persen, who has made the show. She has worked for NRK for a quite a while now, and she has also been nominated for the Amanda-awards in Haugesund because of her work. She lives in Oslo with her boyfriend Arild, who made the film “Pittbullterje” and their two daughters Liva and Johanne. So, Thale – your new show is great! I´ve just watched an episode and i´m really proud of you!
You should all check it out! It airs saturdays on NRK at 18.30.
“So, my little Amélie, your bones aren’t made of glass.
You can take life’s knocks. If you let this chance go by,
eventually, your heart will become as dry and brittle
as my skeleton. So, go ahead, dammit!”
